En næringsrik middag

Denne næringsrike middagen tok meg omtrent 15 minutter å lage. Så var det bare å hive den frosne kyllingen i ovnen å la det putre i en time eller to. Hvis du allerede har opptinte kyllinger vil dette ta kortere tid, men 150 grader er en fin makstemperatur for å unngå at olivenoljen harskner og bevare mest mulig næringsstoffer.

KYLLINGVINGER MED BLOMKÅLMOS TIL 2 PERSONER
♥ 6 økologiske kyllingvinger
♥ Extra Virgin Olivenolje
♥ 1 gul løk
♥ 2 gulrøtter
♥ 1 halv sitron
♥ 1 stor blomkål
♥ 1 stor ss smør
♥ Fennikel frø
♥ Salt
♥ Pepper
♥ Sitronmelisse  
♥ Basilikum

Sett ovnen på 150 grader.
Del blomkålen i litt mindre biter og legg kålen i en kjele som fylles med vann så det dekker blomkålen. Sett platen på en middelshøy varme og la det putre til blomkålen blir mør. 

I mellomtiden kutter du løken og gulrøttene i en passe  størrelse (ikke nøye.) Fordel kyllingvingene, løken og gulrøttene over en ovnspanne.
Tilslutt heller du et godt strøk med olivenolje over all maten, du må gjerne blande det litt bedre inn med hendene.
Dekk det hele med fennikel, salt, pepper, sitronmelisse, basilikum og saften fra en halv sitron. Jeg tar gjerne et godt lag med dette, mengden er ikke så farlig, dess mer dess bedre smak for de som liker krydder.
Sett blandingen i ovnen, og sjekk etter 30 minutter. Mulig den må stå lenger, uansett så vil ikke mye skade skje når du har det på 150 grader.

Når blomkålen er mør, hell ut nesten alt vannet, men la ca. 0,5dl være igjen.
Tilsett 1ss smør og 2 klyper salt.
Miks blandingen sammen med en håndmikser.
Nå er blomkål mosen ferdig og klar til å serveres sammen med kylling blandingen

 

Selvbruning, studier, brent mat & paranoia. Så sa kroppen stopp

Starten på min reise og uoppnåelig forventninger.. 
For 2 år siden startet jeg en reise for å finne meg selv, uten at jeg selv var klar over det. Jeg flyttet til Stavanger og skulle for første gang bo alene i en helt ny by, med nye mennesker og et nytt studium. Jeg var nettopp ferdig på videregående skole, og skulle snart få oppleve en helt annen måte å studere på, som sykepleierstudent på Universitetet i Stavanger. Wow som jeg gledet meg da jeg og mamma satte av gårde med bilen stappet full og kjørte vekk fra hjembyen min i Oslo, og frem til Stavanger 8 timer senere..

bilturen til Stavanger

Første møte med mine beste venner.. Jeg tok meg virkelig til rette så fort jeg fikk nøkkelen til den umøblerte leiligheten. Jeg handlet mer enn mye, og fylte leiligheten min klar til livets mange år i Stavanger, som jeg selv trodde. Fadderuken kom, og jeg møtte tre jenter som skulle vise seg å bli bestevenner for livet: Mari, Anette og Henriette.

Utslett & en brennende følelse.. Det startet såvidt i fadderuken, jeg husker spesielt godt at jeg var skuffet, skuffet fordi det ikke sto til mine forventninger selvom jeg egentlig ikke visste hva disse var, fordi det var jo helt uoppnåelig forventninger? Allerede i fadderuken kom det rare plager som jeg ikke tenkte så mye over. Men jeg husker spesielt to ting. Jeg husker den brennende følelsen på brystet og utslettet som spredte seg oftere og oftere. Jeg husker også neglene mine som ble så flisete at de revnet så fort jeg kom nær noe. Jeg husker kanskje dette fordi jeg fortsatt har to bilder fra fadderuken som jeg tok av utslettet mitt, og neglene som hadde blitt så ødelagte at jeg måtte plastre tre av fingrene mine.

Jeg møtte venner for livet♥
Brennende utslett og sprukne negler

Jeg ventet på at naboen skulle terrorisere bygningen.. 
Den neste måneden skulle større plager dukke opp. Jeg hadde en to minutters gange til universitetet, og på denne lille turen kom jeg gjennomsvett til skolen. Den siste måneden skjedde dette hver eneste dag. Jeg husker mine medstudenter kikket forundrende på meg som sto der å prøvde å avkjøle meg, der jeg sto gjennomsvett og prøvde å tørke det våte håret mitt. Så kom det mer. Jeg ble «overgiret». Flere og flere ganger i løpet av dagen begynte alt å dunke i meg, og det var et merkelig, ubehagelig stress inni meg. Jeg fikk alltid røde utslett, og både brystet, halsen og ansiktet brant. Jeg husker alle gangene jeg sto i speilet og prøvde å ta på mascara, der hånden min ristet og skalv. Hele kroppen skalv oftere og oftere. Plutselig var det ikke like lett å skrive lenger, for så mye ristet hånden min, og pulsen gikk så fort. Så kom tankene, frykten og angsten. Den gode nattesøvnen skulle snart bli borte, og jeg trippet rundt i rommet frem og tilbake kl. 05 om natten med nattelampen påslått og musikken på ørene i et forsøk på å avlede redselen. Jeg tastet 112 på mobilen flere ganger og sto klar til å trykke på den grønne telefonknappen hvis noe skulle skje: jeg ventet på at naboen skulle terrorisere studentblokken jeg bodde i, eller når den som ringte meg med et langt utenlandsk nummer skulle komme å kidnappe meg selvom dette egentlig bare var en vanlig telefonselger. Jeg planlagte rømningsveier på rommet og hadde hele planen klar på hvordan jeg skulle hoppe ut av vinduet på rommet hvis jeg hørte noen skrik fordi IS skulle bombe bygningen, trodde jeg.

Brent mat og sushi.. 
Plagene ble sterkere og sterkere. Mere sminke, mere selvbruning, og mere trening. Lesing og mere lesing, samtidig som jeg husket mindre og mindre av det jeg leste. Det nådde et punkt der jeg kunne lese en setning om igjen og om igjen uten å huske det jeg leste. Jeg hadde heller ikke mammas middag klar på ettermiddagen, eller matpakkene som hun laget med glede selv når jeg passerte det siste året på videregående. Nå måtte jeg lage mat selv, og da ble det omtrent 4 forskjellige retter, brent mat og sushi de neste tre månedene.

Så sa kroppen stopp.. 
Nok en søvnløs natt med tanker som styrte plagene mine, denne gangen enda kraftigere, for nå hadde jeg virkelig nådd bunnen. Denne morgenen var jeg sikker på at alle mine grenser var nådd og jeg måtte ta en beslutning på hva jeg skulle gjøre med livet mitt herfra. For dette er beslutninger jeg har tatt helt selv, uten at noen har visst om noen ting. Jeg ringte farmor den morgenen, og hun var faktisk den første jeg snakket med. Frykt, skuffelse og mange andre følelser ble satt i gang, og det var tøft å skulle si dette til noen andre enn seg selv, som at det var da jeg tilslutt måtte innse hvordan jeg hadde det og hva som måtte gjøres. Sannheten var veldig tøff. Samme dagen snakket jeg med mamma og pappa. Heldigvis har jeg en familie som alltid støtter meg og som alltid viser meg muligheter og veier ut av det «umulige». At de er så støttende, at de hjalp meg og godtok at jeg skulle slutte på studiene og reise hjem etter kun 3 måneder, tar jeg aldri forgitt. Fordi jeg tror det er så unikt. For så mye betyr mamma og pappas’ støtte at jeg aldri hadde sluttet på studiene hvis ikke de hadde godtatt det. Det hadde kanskje gjort at jeg hadde fått gode karakterer, men jeg hadde kanskje ødelagt meg selv i prosessen.

Familien♥

Jeg kuttet ut alt sosialt liv, og dro til legen i skjul..
Jeg flyttet hjem, trodde alt skulle bli bra og bestilte en 2 måneder reise til Bali alene. Denne reisen skulle starte om tre måneder så jeg hadde jo lang tid på å komme meg. Mine planer om å bli frisk ble raskt en tåke, og jeg ble utmattet. Jeg kuttet ut alt sosialt liv og tilbragte de neste tre månedene på rommet. Jeg jobbet iblant, men det var en uhyggelig utfordring for meg, og jeg brukte alle anledninger til å sitte, for jeg var så sliten. Tre uker før avreise til Bali, etter flere omganger med panikkanfall som min familie var vitnet til, bestemte jeg meg for å skjule plagene og late som jeg ikke var utmattet. Jeg ville ikke at noen skulle miste troen på meg og si til meg at jeg ikke klarer dette, at reisen måtte avlyses eller at jeg var syk. For jeg SKULLE på denne reisen. Noen dager før avreise var jeg like dårlig og bestemte meg for å smyge meg til helsestasjonen og snakke med legen. Jeg måtte forsikre meg om at jeg hadde energi nok til å reise, og at jeg ikke var syk på ordentlig. Samme dag ringer legen meg på kvelden og anbefaler meg å avlyse turen og snakke med foreldrene mine. Jeg sa ingen ting til noen om dette, men jeg ble livredd inni meg. Fire dager senere satt jeg på flyet til Indonesia alene. Ganske raskt etter at jeg ankom Bali forsvant alt som kalles utmattelse-sykdom idag. Tankene, frykten og planene om fremtiden ble borte. Jeg kunne endelig leve i min egen verden, uten noen bekymringer og uten noen å ta hensyn til. Jeg møtte min livs store kjærlighet og plutselig kjente jeg energien komme tilbake i kroppen. Jeg surfet og jeg dro på en tre-dagers fjelltur til Indonesias nest største vulkan. Det var som en ny person, som om jeg fikk sjelen min tilbake. Og selv om ikke ting var helt på plass og jeg kjente på en angst blant større folkemengder og frykten for å bli syk, var det likevel så innmari stor forskjell fra tiden i Norge.

Jeg ønsket et fokus på mat som medisin, ikke mat sammen med medisin.. 
Så. Jeg kom tilbake til Norge og jeg mistet energien igjen. Jeg sov mer enn jeg var våken. Her startet min reise om refleksjon. Jeg gikk regelmessig til en Coach og snart fant jeg ut at ernæring var min store lidenskap. Men ikke den ernæringen som følger helsevesenets regler om feil og riktig mat til punkt og prikke. Jeg ønsket et studie som hadde fokus på mat som medisin, ikke mat sammen med medisin. Jeg landet på Ernæringsterapi, og sammen med et endret tankemønster var det løsningen på energimangel og uforklarlige plager som ikke legene kunne sette ordet på. Jeg kunne ikke huske sist energien min var så god. Og tankene mine, plutselig tolket jeg alt rundt meg så positivt, og meg selv, jeg ble så glad og lykkelig. Plutselig ble selvbruningskremene stående ubrukt i skapet, og plutselig var jeg en ny person på jobb som hadde så mye energi at jeg gjorde dobbelt så mye som alle andre, fordi jeg var så glad og energisk. Plutselig hadde det åpnet seg en ny verden full av muligheter, og jeg gravde meg ned i bøker og litteratur om ernæring. Jeg skjønte hvor viktig det er å se på evolusjonshistorien, personlige erfaringer og hvordan det biokjemiske i kroppen påvirkes av miljø, tanker og kosthold. Jeg begynte å skjønne at alle er så innmari forskjellige, i noen helt forskjellige kropper som har vokst opp i helt forskjellige miljøer. Jeg begynte å forstå ordet «individuell», at det er så mange forskjellige kosthold, dietter og levemåter nettopp fordi noe som medisinsk for en, kan være skadelig og ødeleggende for en annen. Derfor er det så viktig å finne et kosthold som er tilpasset akkurat deg, og ikke det som menes «å gjelde for alle.» Jeg begynte å spørre meg selv om HVORFOR de vestlige livsstilssykdommene bare øker med årene, og jeg fant litt av svaret i en urovekkende stor politikk, økonomi og makt bak statens norske anbefalinger. Jeg ble sjokkert første gang jeg leste baksiden av den «moderne» forskningen, der store matprodusenter betaler inn forskere til å lage studier som skal gi et resultat med det svaret de ønsker for at produktet skal komme i et sunt lys (1).

Så gjennom denne historien, og litt til, ønsker jeg og dele min store lidenskap om hvordan ernæring og en livsstil kan skape, lindre, endre og/eller reversere sykdommer, uforklarlige plager og hvordan det kan påvirke til en bedre livskvalitet. Jeg kommer aldri til å bli utlært i dette fordi det er helt umulig, og jeg kommer alltid til å utvikle meg.

Bali 2016
Bali 2016
Bali 2016

Jeg ønsket et fokus på mat som medisin, ikke mat sammen med medisin.. 
Så. Jeg kom tilbake til Norge og jeg mistet energien igjen. Jeg sov mer enn jeg var våken. Her startet min reise om refleksjon. Jeg gikk regelmessig til en Coach og snart fant jeg ut at ernæring var min store lidenskap. Men ikke den ernæringen som følger helsevesenets regler om feil og riktig mat til punkt og prikke. Jeg ønsket et studie som hadde fokus på mat som medisin, ikke mat sammen med medisin. Jeg landet på Ernæringsterapi, og sammen med et endret tankemønster var det løsningen på energimangel og uforklarlige plager som ikke legene kunne sette ordet på. Jeg kunne ikke huske sist energien min var så god. Og tankene mine, plutselig tolket jeg alt rundt meg så positivt, og meg selv, jeg ble så glad og lykkelig. Plutselig ble selvbruningskremene stående ubrukt i skapet, og plutselig var jeg en ny person på jobb som hadde så mye energi at jeg gjorde dobbelt så mye som alle andre, fordi jeg var så glad og energisk. Plutselig hadde det åpnet seg en ny verden full av muligheter, og jeg gravde meg ned i bøker og litteratur om ernæring. Jeg skjønte hvor viktig det er å se på evolusjonshistorien, personlige erfaringer og hvordan det biokjemiske i kroppen påvirkes av miljø, tanker og kosthold. Jeg begynte å skjønne at alle er så innmari forskjellige, i noen helt forskjellige kropper som har vokst opp i helt forskjellige miljøer. Jeg begynte å forstå ordet «individuell», at det er så mange forskjellige kosthold, dietter og levemåter nettopp fordi noe som medisinsk for en, kan være skadelig og ødeleggende for en annen. Derfor er det så viktig å finne et kosthold som er tilpasset akkurat deg, og ikke det som menes «å gjelde for alle.» Jeg begynte å spørre meg selv om HVORFOR de vestlige livsstilssykdommene bare øker med årene, og jeg fant litt av svaret i en urovekkende stor politikk, økonomi og makt bak statens norske anbefalinger. Jeg ble sjokkert første gang jeg leste baksiden av den «moderne» forskningen, der store matprodusenter betaler inn forskere til å lage studier som skal gi et resultat med det svaret de ønsker for at produktet skal komme i et sunt lys (1).

Så gjennom denne historien, og litt til, ønsker jeg og dele min store lidenskap om hvordan ernæring og en livsstil kan skape, lindre, endre og/eller reversere sykdommer, uforklarlige plager og hvordan det kan påvirke til en bedre livskvalitet. Jeg kommer aldri til å bli utlært i dette fordi det er helt umulig, og jeg kommer alltid til å utvikle meg.

Nå, to år senere, to uker før min første eksamen siden den gang, kom noen av plagene smygende tilbake. Forskjellen er at denne gangen er jeg lykkelig og jeg er fornøyd med meg selv. Forskjellen er at denne gangen vet jeg hva som skjer, og denne gangen skal angsten forsvinne for godt.

KILDER
1. https://forskning.no/mat-og-helse-forskningsetikk-om-forskning/2008/02/kjoper-seg-forskningsresultater